Hvem har retten til å bestemme over maten vår?

Nytt GMO-regelverk i EU utfordrer sporbarhet, biologisk mangfold og vår valgfrihet. 

Hva om maten vi kjøper, ikke lenger forteller oss hele historien om hvordan den er produsert? Hva om genredigerte planter dyrkes på åkrene våre, inngår i matproduksjonen og sprer genetisk materiale til planter som har vokst på de samme stedene i generasjoner – uten at vi som forbrukere nødvendigvis kan vite det?

Dette er ikke lenger bare en hypotetisk diskusjon. EU har vedtatt et nytt regelverk for planter utviklet med nye genomiske teknikker (NGT), blant annet genredigering med CRISPR. Regelverket skal gjøre det enklere å utvikle og markedsføre bestemte genredigerte planter. De nye reglene skal etter planen gjelde fra juli 2028. I Norge vurderes regelverket med tanke på eventuell innlemmelse i EØS-avtalen.

Tilhengerne peker på muligheten for planter som tåler tørke, sykdommer og klimaendringer bedre. Det er mål som er verdt å ta på alvor, men er metodikken rett medisin? Vi trenger et landbruk som kan møte framtidens utfordringer.

Når vi endrer spillereglene for hvordan vi utvikler, dyrker og omsetter mat, må vi også stille spørsmålene som ikke nødvendigvis får like stor plass i debatten:
Hva kan vi risikere å miste? Hvem skal ha kontrollen? Og hvem tar ansvaret dersom noe går galt?

Når genredigering ikke lenger skal behandles som tradisjonell GMO

Det nye regelverket deler plantene inn i to kategorier.

NGT-1 omfatter planter som oppfyller bestemte kriterier for genetiske endringer som kan tilsvare endringer som også kunne oppstått ved konvensjonell planteforedling. Disse plantene får et forenklet regelverk og skal som hovedregel ikke GMO-merkes i mat og fôr.

NGT-2 omfatter planter med mer omfattende genetiske endringer. Disse skal fortsatt følge GMO-regelverket, med blant annet risikovurdering, godkjenning, sporbarhet og merking.

Det er viktig å forstå forskjellen mellom en genetisk endring som skjer i naturen, og målrettede genetiske endringer i planter som introdusere i et bestemt økosystem. En endring kan være målrettet, men virkningen av egenskapen i samspill med miljøet er ikke nødvendigvis fullt forutsigbar.

Er det tilstrekkelig å vurdere hvilke genetiske endringer som er gjort, eller må vi også undersøke hvordan planten kan påvirke miljøet den skal vokse i?

Hva skjer når genetisk materiale sprer seg?

Planter lever ikke isolert fra omgivelsene sine. Pollen flyttes med vind og insekter. Frø kan spres over store avstander. Dyrkede planter kan krysse seg med kompatible ville slektninger eller med andre dyrkede sorter.

Dersom en genredigert plante har en egenskap som gir den en fordel under bestemte forhold, kan genetisk materiale i noen tilfeller spres videre og påvirke den lokale genpoolen. Konsekvensene vil avhenge av plantearten, egenskapen og økosystemet. Spredning er ikke uunngåelig, men den kan heller ikke alltid utelukkes.

Hva betyr dette for lokale, stedegne planter som gjennom generasjoner har tilpasset seg klima, jordsmonn og lokale vekstforhold? Hva skjer dersom genetisk materiale fra kommersielle sorter kommer inn i disse bestandene? Kan det påvirke egenskaper som har betydning for deres framtidige tilpasningsevne?

Biologisk mangfold handler ikke bare om hvor mange plantearter vi har. Det handler også om genetisk variasjon innenfor artene,  og om det mangfoldet som gjør naturen mer robust når sykdommer, temperaturer og andre miljøforhold endrer seg.

Vi vet at genetisk spredning kan forekomme. Hvor stor risikoen er, må vurderes konkret for hver plante og egenskap. Nettopp derfor er det avgjørende med gode risikovurderinger, overvåking og tiltak som er tilpasset lokale forhold.

Vi må spørre: Hvem har ansvaret dersom genmateriale sprer seg til tradisjonelle sorter eller ville planter? Hvem skal stå til ansvar og betale dersom en bonde får problemer med å dokumentere at produksjonen er fri for uønsket genetisk materiale? Og hvordan skal vi oppdage og håndtere konsekvenser som først viser seg etter flere år?

Sporbarhet: Kan vi fortsatt vite hva vi spiser?

En av de mest prinsipielle endringene er at NGT-1-planter og produkter fra dem som hovedregel ikke skal merkes som GMO i mat og fôr. Frø og annet formeringsmateriale skal derimot merkes, og plantene skal registreres i en offentlig database. Det finnes informasjon i systemet, men den vil ikke nødvendigvis følge produktet helt fram til forbrukeren gjennom en tydelig merking på matvaren.

Forbrukere som ønsker å velge mat ut fra hvordan råvarene er produsert, kan dermed få mindre informasjon tilgjengelig i kjøpsøyeblikket. Matprodusenter og foredlere som ønsker å holde sine verdikjeder fri for NGT-1, kan også få større utfordringer med kontroll og dokumentasjon.

Det reiser et grunnleggende spørsmål: Er en offentlig database tilstrekkelig når produktet i butikken ikke forteller forbrukeren om det stammer fra en genredigert plante? Hva betyr valgfrihet dersom det blir stadig vanskeligere å skille mellom råvarer med ulik produksjonshistorie?

Retten til å vite handler ikke om at alle må velge det samme. Den handler om at vi skal ha mulighet til å gjøre informerte valg ut fra egne verdier, hensyn til miljøet og tillit til maten vi spiser.

Hva med økologisk og norsk matproduksjon?

Økologisk produksjon i EU skal fortsatt være fri for bruk av NGT-planter, men et forbud mot bruk er ikke det samme som en garanti for at utilsiktet forekomst aldri skjer. Når sporbarheten i den videre matkjeden blir mindre synlig, kan det bli mer krevende å dokumentere råvarenes opprinnelse og produksjonshistorie.

For norske bønder er dette særlig relevant. Norsk matproduksjon bygger på naturgitte forhold, lokale ressurser og et ønske om å produsere trygg mat med høy tillit. Dersom regelverket innlemmes i EØS-avtalen, kan det få betydning for import, frømarkedet, planteforedling og muligheten til å opprettholde GMO-frie verdikjeder.

Det kan også åpne for nye plantesorter med nyttige egenskaper, men innovasjon må vurderes opp mot hvem som får tilgang til teknologien, og hvilke konsekvenser den får for mangfoldet i landbruket.

Hvem eier frøene når genredigerte planter kan patenteres? Kan patenter gi noen få selskaper større kontroll over frø og planteforedling? Hvordan påvirkes bønder som ønsker å ta vare på lokale sorter og selv bestemme hvilke frø de skal bruke? Hvordan vil matsikkerhet og beredskap påvirkes? 

Dette er spørsmål om mer enn teknologi. De handler også om makt, økonomisk avhengighet, sårbarhet og matberedskap.

Føre-var-prinsippet må bety noe i praksis

Føre-var-prinsippet betyr ikke at vi skal avvise all ny teknologi. Det betyr at vi må ta mulige skadevirkninger på alvor, også når kunnskapen er ufullstendig, og sørge for at beslutninger ikke gjør det umulig å beskytte naturen dersom problemene først oppstår. Det er tid for å stille alle de kritiske spørsmålene. 

Vi bør derfor kreve uavhengige risikovurderinger, åpenhet om genetiske endringer, reell overvåking av miljøeffekter og tydelig ansvarsplassering. Vi må også spørre om fordelene er dokumentert: Vil teknologien faktisk redusere bruken av plantevernmidler? Vil den styrke biologisk mangfold og gjøre matproduksjonen mer robust, eller er dette først og fremst målsettinger som ennå ikke er tilstrekkelig dokumentert?

Og dersom uønskede konsekvenser oppstår, hvem har ansvaret og hvem skal betale for dem – utvikleren, produsenten, bonden eller samfunnet?

Maten er mer enn en vare

Mat er en del av livsgrunnlaget vårt. Frøene, jorda, mikroorganismene, pollinatorene og de lokale plantesortene inngår i et levende økosystem som vi er avhengige av, ikke bare nå, men for kommende generasjoner.

Vi må spørre hvilket matsystem vi ønsker å overlate til barna våre, og ikke bare spørre hva den nye teknologien gjør oss i stand til å produsere. 

Jeg ønsker meg et matsystem med åpenhet, sporbarhet, biologisk mangfold og ansvarlige produsenter, og et system der bønder har reelle valgmuligheter, og der forbrukerne kan vite hva de kjøper. Jeg vil ikke ha motsatsen med et system der effektivitet og kommersielle interesser får større plass enn retten til informasjon og muligheten til å bevare genetiske ressurser. Hvilket system ønsker du deg?

Har vi har gode nok systemer for å forstå, kontrollere og ta ansvar for konsekvensene? Det avgjørende spørsmålet er ikke bare om vi kan endre plantenes gener. 

Før Norge eventuelt innfører det nye regelverket, bør disse spørsmålene diskuteres åpent. For når genetisk materiale først har spredt seg i naturen, kan det være vanskelig, og kanskje helt umulig, å hente det tilbake.

Føre-var, åpenhet og ansvar bør derfor ikke være formuleringer vi bruker etter at problemene har oppstått. De må være grunnlaget for beslutningene vi tar før vi setter teknologien ut i naturen.